Trykket 12/11-09 i Aftenpostens aftennummer

Kunst er et møte mellom personer

Jeg er enig med Minerva-redaktør Nils August Andresen som i en kronikk i Aftenposten 17/10 tar til orde for et kunstmarked. Dette trengs for å sikre kontakt mellom kunstner og publikum. Mitt spørsmål er imidlertid om markedet skal fremmes eller om krefter heller skal settes inn mot noe, som i dag hindrer at et marked naturlig utvikler seg. 

Et møte
Jeg skal fortelle en historie. Kunst er et møte mellom personer. Slik kan også et kunstmarked være et møte mellom personer. Men mellom to personer kan et upersonlig system av regler og byråkrati legge seg som en hindring. Undertegnede er billedkunstner, dog ikke særlig etablert. Men jeg har tro på mine bilder. Rustet med denne troen gikk jeg i gang med å selge bilder til barneskoler. Jeg har noen abstrakte bilder laget med utgangspunkt i en bokstav. Siden bildene lages i et opplag (digitaltrykk), kan de selges for en rimelig penge av en uetablert kunstner.

Jeg begynte å ringe. Ganske tidlig fikk jeg napp. Jeg ble invitert til en skole for å vise bildene. Rektor antydet at han ville kjøpe seks stykker. Strålende! Han og lederen for SFO besøkte meg i mitt atelier. Skolen inviterte meg også til å møte en gruppe førsteklassinger i en ”workshop” med papir og fargeblyanter. Elevene var med på notene. Salget og ”møtet” mellom kunstner og publikum ble avsluttet til alles tilfredshet.

Ikke representativt
Det var bare en hake ved denne erfaringen. Den viste seg å ikke være representativ. Det videre arbeidet med telefonen førte bare til ett skolebesøk og ingen flere salg. Noe nedslått tok jeg en pause før jeg gikk løs på neste kommune. Der gjentok det samme seg, bare med den forskjell at skolen som kjøpte ikke var fullt så aktivt interessert, de bare rett og slett kjøpte fire bilder.

Organisasjoner
Siden dette dreier seg om to store kommuner, Oslo og Bærum, kostet det meg ca hundre henvendelser å komme gjennom alle barneskolene. Men jeg lærte mye. Jeg lærte bl a at det finnes organisasjoner som sørger for kunst til skolen. Flere av rektorene viste til disse. Vi har f eks Oslo kommunes kunstsamlinger. Videre research avslørte imidlertid at der var det ikke kjøpt inn ny kunst på de siste 13 år, bortsett fra i byggeprosjekter. Mer lovende var da Kunst i skolen – en landsomfattende, halvoffentlig medlemsorganisasjon for skoler. Jeg sendte dem et par prøver og viste til mine nettsider. Jeg fikk rett og slett entusiastisk svar! De ville gjerne møte meg. Men igjen var det en hake: ”Husk å ta med cv-en for du må være medlem av en kunstnerorganisasjon for å selge bilder gjennom oss”.

Som tannhjul
For en profesjonell innkjøper er altså heller ikke ”fine bilder” nok. Hvorfor? Trolig fordi nesten alle er vant til å tenke, føle og handle i henhold til et system. Dette systemet er i dag stort og dominerende. Det trengs et politisk parti i Norge som forstår den aggressive og dominerende karakteren dette systemet har. Er dette partiet Andresens Høyre? Et marked er det etter min mening ikke nødvendig å fremme. Men det er nødvendig å besluttsomt bekjempe de krefter som trenger seg inn mellom markedsaktørene og forandrer et møte mellom mennesker til et ”klikk” mellom to tannhjul i et system.

© Arild Brock

Send kommentar

Startside